Forfattere


Ola Teige skal ta for seg tidsrommet 1600-1850.

Lars-Erik Vaale skal ta for seg tidsrommet 1850-1950.

Guro Nordby skal ta for seg tidsrommet 1950 og opp til våre dager.

Inge Knudsen skal ta for seg Kragerøs tidligste historie, fra steinalderen og fram til 1600..


Forfattere av historieverkets hoveddel. Fagkompetanse, dvs. historisk realkunnskap og kildekunnskap, må være fundamentet for tekstene i et historieverk. Dette sikres på beste måte ved at: teksten utarbeides av historikere, eller teksten utarbeides av andre kompetente forfattere under nært samarbeide med historikere.
Uansett er det viktig å peke på at tekstene i et historieverk som her planlegges skal ha en bred appell. Forfatterne må hele tiden ha dette som målsetting og unngå at tekstene får for mye preg av fagspråk.

 

Historisk realkunnskap
Forfattere skal ha historisk realkunnskap innen det saksfeltet eller den historiske perioden som skal beskrives på forhånd og i videre forstand enn lokalhistorie. Et unntak blir den innledende delen av Bind 1, som bør skrives av en geolog. For å kunne fokusere på relevante og interessevekkende tema og problemstillinger. Det kreves kunnskap om historisk teori og metode.

 

Kildekunnskap
En viktig del av historisk metode er kildekunnskap som omfatter blant mye annet finneteknikk (arkivkunnskap m.m.), kildetolkning, kildekritikk og forskjellige teknikker for behandling av store og uensartede datamengder.
Kildematerialet til en god og allsidig lokalhistorie omfatter alt fra trykte og håndskrevne dokumenter til bygninger, kulturlandskap, redskaper og andre gjenstander, billedmateriale, tradisjoner og muntlige kilder. For perioder før 1900-tallet kreves spesialkunnskap i tyding av håndskrift, for middelalderen og norrøn tid kreves arkeologisk kompetanse osv.

 

Formidlingsevne og ”lokalfølelse”
Innholdet i et historieverk skal tilfredsstille historiefaglige kriterier. Det skal også fenge og være lett tilgjengelig for et videre publikum. Forfatterne må derfor ha evne til å popularisere stoffet, noe som bl.a. innebærer:
å være sjanger- og målgruppebevisst. Det som er historiefaglig interessant skal gis lokalt fokus og dermed være fengende for et lokalt publikum.
å kunne mestre og benytte et lettforståelig språk fremfor et fagspråk.
å kunne inkludere spenningsskapende og humoristiske elementer i fortelling og komposisjon.
å ha sans for forholdet mellom tekst og illustrasjon. Slik kan og bør et historieverk bli både lærerik og underholdende lesning.

 

”Innfødt” eller ”utenforstående” forfatter?
Det kan være fordelaktig å ha forhådskjennskap til byen, distriktet og lokalbefolkningens puls og mentalitet. Slik lokalkunnskap bør neppe rangeres foran faglige og formidlingsmessige kvalifikasjoner. En faglig kvalifisert forfatter vil raskt kunne tilegne seg den nødvendige lokalkunnskapen og trekke veksler på bokkomitéen, redaksjonen og andre lokale krefter. Et blikk utenfra kan også ha positive kvalieteter.
Evnen til å tilegne seg den lokalkunnskapen og lokalfølesen som en ikke har på forhånd, er uansett en del av kvalifikasjonskravet til en god forfatter av lokalhistorie.

 

Krav til utdannelse
Den historiefaglige kompetansen er best sikret ved relevant utdannelse, dvs. historie hovedfag eller tilsvarende. Det kan være samme kompetanse innen tilgrensende fag som arkeologi, etnologi, og sosialantropologi. Fagkompetansen er avhengig av hvilken periode eller saksfelt som skal dekkes.

Det formelle kravet til utdannelse er ikke absolutt, dersom det kan dokumenteres at ovenfor nevnte realkompetanse er tilegnet på annen måte. Det finnes eksempler på gode skjønnlitterære historiebeskrivelser.